Reisebrev S/Y Hebe på langtur

Reisebrev S/Y Hebe på langtur

Reisebrev

Her skal vi legge inn nye reisebrev om turen vår.

Reisebrev 6

Reisebrev 2007Posted by Marit Oksholen 22 Apr, 2008 19:01

Var det så at vi hadde valgt å være i Gibraltar de to dagene i året det regnet der, så hadde vi også valgt å forlate denne klippen på en av de sjeldne dagene, der sjøen er skinnende blank og ikke som vanlig, med bølger og rotete strømsjø. Dette blå fløyelsteppe, med svake dønninger var noe helt annet enn da vi i mai ankom fra Marokko i 18 til 22 s/m vind og strømsjø, og alt sto på ende.

Vi var kommet til 12. september og etter 6 timer for motor, la vi til i Barbate, en liten by på den Spanske sørvest kysten. Ikke mye å skryte av den byen, men den hadde en ny, stor marina.

Reiseplanen videre var å seile langs kysten til Portugal og Algarve. Det var lite og ingen vind, så vi sjekket strømforhold, flo og fjære, slik at vi i alle fall hadde medstrøm, der vi tøffet for motor. Været ble etter hvert grått, med stor fuktighet og til og med litt regn.

Vi stoppet i Cadiz, en fantastisk fin by, der gamlebyen var en liten kulturell opplevelse. Vi syklet rundt, både der og i den moderne delen. Fant internetkafe og fikk lest noen mailer, spiste tapas på fortau restaurant og hadde det som vanlig helt topp.

Vi leide bil og dro til Costa del Sol igjen; nemlig San Pedro, som ligger mellom Malaga og Estepona. Der hadde vi en utrolig fin helg sammen med Aud og Harald på ”Caledona Gold og Spa” , et kjempeflott leilighetshotell. Søndagen dro vi til Gibraltar på sightseeing og koste oss med to venner/slekt vi liker å være sammen med.

John og jeg besøkte en av ”de hvite byene” på vei ”heim” til Cadiz- Casares. En spesiell opplevelse (en gang igjen), så pittoresk og nesten ufattelig. De små husene, alle hvite, klamret seg fast til fjellsidene, tett i tett. Gatene var så trange og vi undret oss på om vi i det hele tatt kom oss ut igjen. Men trafikken var vennlig, så alt gikk vel. Vi syntes dette var en fin avslutning på en herlig helg.

Neste dag, den 19.september, fikk vi endelig seile et par timer og vi ”landet” i en fin by som heter Chipiona. Der syklet vi flere kilometer langs strandpromenaden. Vi besøkte et kjempehøyt fyr, Punta del Perro, som er verdens 3. høyeste fyr og et bygd i 1867. Et godt landemerke. John fant igjen en internetkafe, mens jeg (og halve befolkningen i Chipiona) overvar et ”live” flamenco show. Nok en deilig og avslappende dag, med litt sykkeltrim innimellom.

Torsdag 20. september var vi klare for neste etappe; Mazaron. Deilig og varmt vær. Heldigvis litt seilvind og med 30gr + og sol fra skyfri himmel, gjorde vi de 30 nm unna på 6 timer. En nydelig by. Kritthvite hus, mye blomster og grønne trær. Marinaen var også helt topp.

Vi besøkte også Isla Canela på vår vei til Algarve. En fin liten landsby, med nye og veldig fine appartementos. Der tok vi et par dager og gjorde noen småjobber på båten, som verftet ”ikke har gjort skikkelig”!! Nydelig og varmt vær. Ikke godt arbeidsvær, med andre ord. Svetten rant….

Søndag 23. september og ny pers: Vi kom oss av gårde kl 09.45- ikke verst, hva? Vilamoura i Portugal var målet og med en herlig, varm bris seilte vi med 4 til 6 knop. Deilig! Men hvor lenge varte herligheten? Jo, til kl 13.00, da vi måtte til med motor igjen. Silkeføre. Vi ankom Vilamoura og en nydelig marina på ettermiddagen.

Vi ble i Vilamoura nesten to uker, dvs., vi reiste litt rundt med bil innimellom. Fine og varme dager. Møtte igjen Norman (en kjenning fra Shetland), som bor i nærheten. Vi fikk elektriker om bord, som fikset alle de feil som ble gjort av elektrikere i Torrevieja. Han fant nye ”spøkelser”, så hva de hadde for seg i Torrevieja, er vanskelig å forstå. Og jeg vasket og luftet begge aktercabinene, da Kirsti og Per Arne (s/y”Mayflower”) skulle komme på besøk og Øystein skal komme søndag den 30. for å seile med oss til Tenerife. Kirsti og Per Arne leide bil og kom fra Almerimar, Costa del Sol i Spania, for nå var det lenge siden vi hadde møttes.

Vi hadde noen kjempefine dager sammen. Per Arne hadde funnet restauranten for torsdagskvelden, nemlig; ”Mayflower”.” Spot on”, samme navn som båten deres.Vi dro på sigthseeing- til Albufera for bl.a å kikke på marinaen der. Litt av et syn; Klosser av hus, meget moderne??, med de mest grelle/skarpe pastellfarger og en veldig trygg, men innestengt havn. Veldig varmt og langt fra innbydende for oss ”gamle”. Mye ledige lokaler, ingen skikkelige restauranter. Langt fra sentrum, hvis det da fantes noe sentrum. Bebyggelsen syntes å gå i ett…

Så vi dro til Faro. Ble ikke særlig imponert over det stedet/byen heller. Nei, vi syntes nok best om Vilamoura, samme hvor ”touristy” den er. Kvelden på rest. Mayflower ble en suksess fra ende til annen. GT, reker til forrett, grillet klippfisk, god vin, sherry, Irish coffee og karamell/is til dessert. Nam, nam….

Så kom Øystein og vi skulle planlegge neste overfart; til Porto Santo 30 nm nord for Madeira. Men værkartet viste mye regnskyer og ikke minst motvind, så vi bestemte oss for å være turister, leide bil og dro til Sevilla i Spania. Øystein var stødig sjåfør og John heller en dårlig kartleser. Det virket som om han satset på himmelretningene i stedet for skiltene, men med så mange rundkjøringer (slik at vi alltids kunne snu), gikk det bra.

Sevilla er en fin by og vi tar sightseeing buss for å orientere oss. Mye fint å se. En tradisjonsrik by med mye kultur. Bydelen Triana, så full av historie, gastronomi, Flamenco, små smug med kunst og ”lidenskap”…. En rundtur er selvsagt ikke nok, men vi fikk likevel med oss noen interessante plasser. Plaza de Espana er verd et besøk og ellers ”bugner” det av teater med oppsettinger av opera som vi kjenner; Rossinis Barbereren i Sevilla (1816), Bizet’s Carmen, Fiaros Bryllup, Don Giovanni og Don Juan- you name it. En by vi trengte mer enn to dager på, hvorav 1 av dem med høljregn og torden. Og mens nettstasjoner meldte om ”monstervær” i Sevilla, syntes vi det var vanlig ”vestlandsvær” med litt ekstra lyn og torden!

Vel tilbake i Vilamoura, gjorde vi små nødvendige gjøremål og vi hadde små sightseeing turer rundt i området. Torsdag den 4. oktober våknet vi til sol og fint vær, men lite vind. Likevel vinket vi farvel til Algarve og tøffet sørvestover. Utenfor Cabo sao de Vicente var det viktig med god utkikk.

Trafikken var stor; båter som var på vei gjennom Gibraltarstredet eller til Afrika. Vi hadde en fin overfart, men litt for mye motor og altfor lite seiling. Lørdag den 6.oktober var den store fiskedagen, da vi fikk hele 2 gullmakreller og en annen ukjent en, mens vi mistet en ”kjempestor” en, selvfølgelig. Vel, det ble middag, frokost og middag….

Mandag 8. oktober var vi vel framme på Porto Santo og hadde gjort unna 493 nm; ca 22 t. under seil og 72 t. motorseiling. Nå hadde vi fått varm og herlig vind og Øystein og jeg badet i rent, frisk og blå/grønt hav på en vidunderlig sandstrand rett ved marinaen. John?? Nei, det var for kaldt i vannet!!!

Tirsdag 9. til torsdag 11.oktober var vi igjen på havet og Santa Cruz på Tenerife var målet. Endelig fikk vi seile; 291 nm unnagjort på 46 t. Men sjøen var rotete og det var en del slingring. Likevel hadde vi en fin overfart, med utrolig flott stjernehimmel om nettene. Og det ble varmere dess lenger sør vi kom.

I Santa Cruz fikk vi besøk av Anne Elisabeth og Bjarne, som ”bor” litt lenger sør på øya. Vi hadde en fin kveld sammen alle 5, før Øystein må vende nesa heim på lørdag. Alltid litt trist når han drar, men vi regner med han kommer igjen.

Anne Elisabeth og Bjarne seilte så med oss til San Miguel, som er marinaen nærmest der de har sitt ”hus”, nemlig Amarilla Golf. Det ble en deilig dag på havet, litt seil og litt motor. Fruerne la seg på dekk, mens gutta fisket. Og plutselig er ”storfisken” der. Umulig (i alle fall nesten) å få den inn. Tung og vill. 1 ½ t. med sveiving- John og Bjarne skiftet stadig, da armen deres ble helt gåen. Så den store skuffelsen; En liten fisk med en DIGER svømmeblære(eller hva den nå var)- ja, det var ikke fritt for at vi ble lang i trynet.

Vi hadde koselige dager sammen med Anne Elisabeth og Bjarne. Kjørte litt sigthseeing, fruene badet i Las Galetas, vi spiste på diverse restauranter og ikke minst heime i ”huset” i Amarillo Golf. Vi hadde oss også en seiltur til La Gomera, 30 nm. fra Tenerife. En nydelig og varm dag, ca. 30 gr. og ellers var været deilig alle dagene både på La Gomera og på Tenerife.

Den 20. oktober reiste undertegnede til Norge for ”reparasjon” av kropp og sjel. John seilte således tilbake til Gran Canari og Mogan alene. Hadde nokså mye vind, men klarte seg godt og ble møtt av Per Arne, som tok tampene da Hebe kom tilbake til ”plassen sin”. Dagene gikk med til litt vedlikehold av båten, besøk av Karl, Gunnhild og Hilborg, besøk hos venner og kjente her i Mogan, videre besøk av Margit og Magne og middag ute både her og der. Han led visstnok ingen nød mens ”sjefen” var borte, så vidt jeg har forstått……

Fredag den 16. november er fruen ”back again”. Deilig å se kapteinen igjen. Han hadde langt fra tapt seg den tiden jeg var borte. Det ble champagne om bord og Kirsti og Per Arne var med. Varmt og godt. Herlig, herlig. Sosial dager. Prøvde å trimme litt også. Gikk på ”Norskefjellet”, gikk opp Zikzakken her i Mogan flere ganger, men mest ble det nok store middager og høy sigarføring. Det nærmet seg jul og noen reiste og noen kom- og alt skulle feires på en eller annen måte.

Så fikk vi besøk av Petter, Lena, Eirin, Iver og Henrik. Det var en herlig uke, med bading og mye utespising. Rest. ”Zoo” var nok den mest populære, da den hadde så mange dyr som barna kunne leke med. Vi bodde alle i Hebe og hadde ingen problemer med det. Men vi fikk et virus eller noe styggedom, for både John, Petter og Lena var syke en dag eller mer. Været var kanskje litt ustabilt, men for det meste fikk vi alle nok sol.

Ditlev og Berit kom på sin ”høsttur” til Puero Rico og vi fikk da tid sammen med dem, selv om vi hadde familiebesøk. Og som alltid veldig hyggelig. Før vi tok ”juleferie” ville vi besøke Knut og Joyce Sjong på Valle Marina. Jeg lagde vafler med tilbehør og tok med og vi hadde nok en gang en opplevelsesrik dag sammen med disse to enestående og spreke menneskene; Knut 88 år og Joyce 84 år. Og vi fikk ikke reise tomhendte heim, nei. Knut hadde gjort klar kryddersild til oss og John fikk med seg appelsinmarmelade som Joyce selv hadde laget; ”litt for skarp, men på engelsk vis”, sa hun. ”Deilig”, sa John.

Vi hadde også besøk av Lillian og Elling, som kom innom med rykende fersk kringle fra ”den danske baker”, som de har borte på Playa Ingles. Hyggelig å se dem. Videre dukket det opp fire glade ”gutter” fra Kjølsdalen en formiddag. Reidar Johnsen og Geir Lefdal + 2 sambygdinger og praten gikk og tiden med den, Kjempekoselig!

Vi fikk oss noen veldig varme dager før vi reiste til Norge for jule- og nyttårsfeiring. Kalimaen, dvs. veldig varm og sterk vind fra Sahara, som har med seg masser av fin,fin gul sand, som til og med dekker solen, og vi hadde nattetemperaturer opp i 27gr en liten uke. Og gjett om kapteinen spyler og madammen vasker og tørker støv inne på slike dager. Jo da, dagene bare fyker av gårde.

Heldigvis, fredag den 14. desember er temperaturen tilbake til normalen, dvs, ca 20gr om morgenen og vi drar til flyplassen for å være hos barn og barnebarn i et par, tre uker. Gleder oss!

  • Comments(0)//blogg.sy-hebe.com/#post14

Reisebrev 5

Reisebrev 2007Posted by Marit Oksholen 22 Apr, 2008 18:58

BARCELONA, hvilken by! Hvem ønsker seg ikke til Barcelona en eller annen gang? Det gjaldt også oss og vi fikk da ønsket vårt oppfylt i full monn.

Som fortalt i forrige reisebrev, hadde vi mastehavari da vi forlot Barcelona den 17. juli og måtte snu inn igjen. Vi håpet da at reparasjonene skulle gå mye raskere enn det de gjorde.

Vel, vi er i Spania og må forvente litt langsommere tempo på alt, men det var ikke enkelt å bare og sitte og vente….(de hadde faktisk fullt opp med arbeid før vi kom inn). Og vi måtte faktisk være i nærheten mer eller mindre hele arbeidsdagen. Det var alltid spørsmål om et eller annet. Det var priser, spesifikasjoner, det var fakser, mailer og telefoner. Verftet vi lå på var et verft for superyachter, med dertil super/skyhøye priser. John fikk bakoversveis da han fikk prisen på en ny mast! Han hev seg på telefonen til Frankrike (der Hebe er bygd) og fikk pris på mast derfra til en tredjedel. Nye fakser, mailer og telefoner. Masta skulle fraktes, hele 2200km(t/r) og det ble ikke billig heller. Men billigere enn å kjøpe masta hos verftet der vi lå. Imidlertid, sjefen for riggselskapet ble potte sur og vi mener vi fikk svi for det i form av for mange arbeidstimer ved rigging. Ellers begynte det å skorte på tida. Verftet skulle ha ferie fra 6. august og vi skulle egentlig være i Torrevieja da. Det ble stress både på den ene og den andre og i ettertid oppdaget vi alle slurvefeil og unøyaktigheter som var gjort. Det var til tider sjokkerende å oppdage så mye ”rusk” fra et profesjonelt verft.

Vi fikk da sett Barcelona og ikke bare MB’92verftet. Vi syklet (etter arbeidstid) rundt om i og utenfor byen, vi tråkket opp og ned La Rambla (hoved/handlegata), vi shoppet litt og satt på fortausrestauranter og koset oss i de nydelige omgivelsene.

En dag vi satt på en benk og hvilte (vi er tilårskomne, må vite), syntes jeg at jeg så en som lignet slik på Øystein Tennebø. Og sannelig var det ikke godgutten på tur, med kone og to skjønne barn. Jo, hvorfor ikke møtes i Barcelona?

Jeg prøvde meg på stranden et par, tre ganger. Er som sagt ikke glad i sandstrender, men de gangene jeg gikk var det uutholdelig varmt i by’n. Men det ble for sterke scener for meg. Så mange nakne, og da spesielt mannfolk. Huff, jeg er nok blitt gammel, ja.

En restaurant vi besøkte flere ganger, var ”Escola Superior d’Hostaleria”, en videregående kokkeskole med restaurant. Virkelig en herlig opplevelse. Nydelig sjømat. Det var en fin sykkeltur langs strandpromenaden. I Barcelona er det kilometer på kilometer med sykkelveier og det var egentlig ikke noe problem å sykle i sentrum, heller. Det var nesten like mange sykler og mopeder som biler. Men så ble syklene våre stjålet en natt.

Vi måtte ligge på hotell i 3 netter mens båten sto ”på land”. Den siste natta var syklene borte!! Et lite sjokk, men vi var jo vandt til større saker enn det. Nå har vi kjøpt ”kjempelås” til de nye vi har kjøpt. Og vi ser nå at mange tar av både setet og styret, i tillegg til lås. Barcelona er jo en stor by, mellom 4 og 5 mill. innbyggere og har da alle slags små og stor ”skurker”. Grunnet mye tyveri av sykler- og da også med tanke hvor mange sykler det er i byen, har kommunen begynt å planlegge egne parkeringshus for syklene og mopedene. (For seint for oss).

Vi leide bil en helg og dro på tur til Andorra. Spania- og spesielt Andorra- har nydelig natur, når en bare kommer seg vekk fra strendene og hotellene. Det var en flott opplevelse, i 900 m høyde overnattet vi på et unikt hotell. Gjett om jeg var skeptisk der vi kronglet oss opp smale veier (jeg ville kalt det en sti), men John påsto vi ”var på rett vei”….Og plutselig var hotellet der, så pittoresk som i eventyrland. Helt fantastisk og med blomster over alt. Nydelig mat og vin og kjempehyggelige vertsfolk. Det var mye turister i Andorra og trangt om plassen i en elles veldig trang dal. Vi fant oss ”en coop” der det var varer av alle slag og vi var ute etter champagne (til den store dagen den 9. august). Det er jo så billig i Andorra??? Champagne ble det og den innførte vi på lovlig vis, selv om det ikke var vår mening, det da. Det var jo og en opplevelse og en ny erfaring.

Tilbake til by’n og verftet og en travel uke. Det gikk på stumpene løs, da tiden var for knapp både for den ene og den andre og til det ene og det andre. John passet på som kleggen.

Arbeiderne ønsket han nok til en viss plass noen ganger, men hvis ikke han hadde passet på, ville resultatet blitt enda verre.

Onsdag skulle båten være klart, men nei da. Torsdag da? Ikke! Fruen begynte å bli lei, for ikke å si amper. John fant ut det var best å få meg ut av området og vi gikk ut, bl.a. for å spise lunch. En enkel sak, litt tapas og en sjømatsalat. Det skulle bli ganske så fatalt. Senere på ettermiddagen gikk jeg for å handle. John spylte båten, etter at arbeiderne var vekk. Da jeg kom tilbake, så jeg han stå bøyd over rattet, som om han hadde fått noe alvorlig (hjertet, tenkte jeg!!!!). Nei, da- ingenting, bare litt kvalm. Det var begynnelsen på nok en traumatisk opplevelse. Matforgiftning! En kaptein er visst ikke syk, og i alle fall ikke John. Bare litt urven! Måtte på toalettet ca. 8-10-12- 14 ganger; bare litt pjusken! Innimellom ”slagene”(på toalettet), klarte han så vidt å veilede og snakke med arbeiderne, men ellers lå han rett ut.

Og båten ble ”ferdig” fredag den 3. august, utpå dagen. John var syk, men innrømme det var ikke lett. Vi var ”FAD UP” av MB’92 og VILLE derifra, noe vi aldri burde gjort.

Men John karret seg opp og vi fylte diesel og kl 18.30 var vi på vei fra Barcelona til Torrevieja.

Den turen ble et mareritt, spesielt for meg. John var så syk at han lå i en døs og jeg forsto fort at han måtte til lege. Jeg tok derfor på meg kapteinsrollen, sto til rors i et heidundrende vær med strøm og sjø midt imot. Jeg var våt som en kråke og torde knapt forlate cockpit, men måtte jo se til den syke. Jeg endret kurs til en by som heter Javea (vi hadde vært der før) og endelig kom vi oss til lege og fikk medisiner. Der lå vi i ro til pasienten var feberfri.

Men vi kom oss da til Torrevieja og fikk møte slekt og venner. Det var en opplevelse at så mange kunne være sammen å feire min 60-årsdag, som var en av begivenhetene. Hele uka gikk i ett med feiring av både den ene og den andre sin bursdag og endte så opp i klimaks på lørdag, da vi feiret bryllup i spansk stil. Helt fantastisk. Både John og jeg synes nok også det var veldig spesielt å få se alle våre 6 barnebarn, selv om de nok var mest opptatt av å være i bassenget. En uforglemmelig uke.

Etter at venner og familie hadde reist hjem, var søster Kari og svoger Birger med oss vel en uke og vi hadde planer om å seile til Mallorca og Menorca. Imidlertid var ikke været på vår side disse dagene. Det var mye vind og veldig mye sjø/svell og slett ikke alltid så behagelig å være på havet. Derfor tok vi heller små dagsetapper og besøkte forskjellige steder langs Costa Blanca . Og John måtte selvfølgelig ha i seg noe østers som ikke var helt god; på akutten igjen og fikk nye medisiner. Heldigvis var Kari og Birger der, så slapp jeg å takle det alene. Uansett, sier kapteinen- ”jeg fikk da av meg noen kilo”- og det skal være sant og visst. Men er ikke det å jukse i slankekrigen??? Imidlertid, nå var det slutt på sjømat for en stund!!

De dagene vi forflyttet oss hadde vi helst for lite vind, men meldingene for Balearene var langt fra fine, så vi luffet av gårde langs kysten mens det var behagelig å være på sjøen. En etappe var på snaue 16 nm., men nok til at vi var berettiget en liten ankerdram.

Hyggelige og fine plasser, som bl.a. Santa Pola og Calpe. Det var varmt og vi koste oss, trass i sykdom og endrede planer. I Javea fikk opplevde vi skikkelig ”vestlandsvær”, regn og tåke, tungt skydekke i 2 dager(med fin temperatur). Den ene natten fikk vi oss en skikkelig støkk, da biminien ”raste” sammen, på grunn av vannmassene som hadde samlet seg. Den var blitt skadet i mastebrekket, og nok en gang fikk vi oppleve at verftet hadde gjort en dårlig jobb. Bøylen som de hadde ”reparert” hadde feil bue og dermed brøt hele sulamitten sammen. Vann i cockpit og en god del kom også inn i salongen. Vi ligger jo ”for åpne dører”... Under opptørkingen fant vi også enda en ”senskade” etter mastebrekket. En gjennomføring var slått løs (vanskelig å se med det samme) og en lekkasje hadde oppstått. Vel, far fikset saken.

Ellers gikk dagene som de pleier når en har ferie. En dag prøvde vi genakkeren, men den falt fort sammen, da vinden forsvant. Ellers ble det litt for mye motor.

Alicante var siste målet vårt, da Kari og Birger skulle reise derfra den 23. august.

Der fikk vi også oppleve et annet ”sydenvær”. Det braket plutselig løs med storm og uvær og båten var igjen dekt av gul sand.

Kari og Birger reiste og vi var alene igjen. Dagene hadde gått altfor fort, som vanlig, men vi håper de har bedre lykke neste gang de besøker oss, både på helse- og værfronten.

I Alicante fikk vi montert ny radarantenne, som de ikke klarte å få gjort i Barcelona. Vi seilte derfra til Torrevieja, som vi for øvrig synes veldig godt om, trass i ”dårlig rykte”. Der hadde vi om bord elektrikere, for å ”ta igjen” arbeid som ble gjort feil i Barcelona. Men vi var uheldige igjen. De gjorde bare ”ugagn”. En ung gutt som snakket flytende spansk (og absolutt ikke noe annet) ble satt på jobben. Forsto tydeligvis ikke mye, men klippet og koblet til John’s store fortvilelse. Hebe’s kaptein er flink til mye, veldig mye, men er ingen elektriker. Likevel forsto han at dette måtte være helt ”bort i natta”. Resultat; vi har fortsatt ikke lys i forcabin (tak) og toalett og heller ikke kan vi bruke dusjen framme, da pumpa ikke virker! Jørgen, du skulle vært her nå!!!!

Ellers ventet vi på de nye syklene våre. De var bestilt først i august, men ikke kommet når vi ankom Torrevieja den 27. august. Manana, manana…..Endelig, den 7.september hadde vi fått både sykkel og manglende pedal.

Nå var vi klare for havet igjen. Bestemte oss for å seile direkte til Estepona- 218 nm. og 34 t. Deilig å være på sjøen igjen. Mye ”silkeføre”, men vi fikk da seile en del, men mest ble det motoseiling.

Estepona er en nydelig by. Mye grønt og massevis med blomster alle steder, ikke minst i rabattene langt gater og veier. Selvfølgelig turistpreget, men vi har egentlig ikke noe imot at ting og tang er lagt til rette for oss.

Vi koste oss i Estepona en liten uke, før vi søndag den 9. september la i vei med Gibraltar som mål. Gibraltar er en miks av kulturer som er utviklet av alle de forskjellige bosettere gjennom årene. Det gjenspeiler seg i både arkitektur, ”kjøkken” og de forskjellige vaner. En rik historie med et sub-tropisk klima. Men klippen er britisk og har vært det siden 1704 og det syntes vi var lett å se/føle. Det er utrolig at på den ene siden av ”veien” ligger la Linea, som er spansk og på den andre siden Gibraltar som er britisk. Men britene har måtte ”bite i det sure eplet” og godtatt høyrekjøring. Litt vanskelig å ha forskjell på det, når Spania ligger på den andre siden av ”veien” med sin høyrekjøring. Og britene kjemper med nebb og klør for at klippen skal være britisk, det fikk vi da erfare mandag den 10.september, som er Gibraltars nasjonaldag. Gjett om det var ”17.mai stemning”! Og fargene rødt og hvitt, som i flagget deres. Alle var kledde i rødt og hvitt. Ja, noen var så konsekvente at neglene var lakket halvt rødt og halvt hvitt. Og det var hatter, vesker og sko i samme stil. De få som hadde vanlig farger, var turister, det var ikke vanskelig å se. Det var ballongslipp- røde og hvite selvfølgelig, det var dansing i gatene og musikk. Kjempeartig! Avslutningen var likevel noe av det flotteste vi har sett av fyrverkeri. Det varte 30 min. Startet litt forsiktig, for så å øke etter hvert til himmelen var full av fargede stjerneskudd. Eventyrlig.

Vi lå i Queensway Marina denne gangen og den er veldig fin. Ellers er det mye byggvirksomhet, som ødelegger hyggen ved å være der. Vi syklet mye, men jeg følte meg langt fra trygg i den enorme trafikken og de smale gatene. Faktisk tryggere å sykle i tykkeste Barcelona by, enn i Gibraltar. Klippen er jo ikke stor i omfang, faktisk ikke fullt 6 kvadrat kilometer stor og de høyeste klippene rager 426 m over havet. Den ligger strategisk til, med Spania ”på den andre siden av veien” og den ”overvåker” Gibraltarstredet, som vel må være blant de mest trafikkerte i verden. Klippen er også det sydligste punktet i Europa og det er ikke langt til neste kontinent, som er Afrika, bare 24 km over ”sundet”. Gibraltar er jo viden kjent for sine aper, som er mer eller mindre ville. De er ikke god å få nærkontakt med, men vi så at de var gode venner med bl a taxisjåførene. Vi så også en ape stjele en is fra en dame. Apen hoppet opp på et lite utspring av taket og nøt ”sin” is med velbehag. Den holdt på pinnen akkurat slik som vi mennesker. Ja, ja, det var andre likheter også….Det sies at når den siste apen forlater Gibraltar, vil klippen gå tilbake til Spania.

Gibraltar har et godt klima, med gjennomsnittlig 320 dager med sol og temperaturen kan komme over 30+ om sommeren. Vi tok likeså godt et par av de andre dagene- kanskje ufrivillig, men vi opplevde det verste tordenværet noensinne. Det varte i 4 timer og da gikk det i ett. Lynene ”haglet” og brakene så dundrende som den rene disco’en. Og regn!! For ikke å overdrive; det var store dråper i store mengder i flere timer!!!

Likevel, Gibraltar er en av de stedene vi ser tilbake på som en god opplevelse. Vi har i mange år hatt en drøm om å seile hit og nå er den drømmen gått i oppfyllelse.

  • Comments(0)//blogg.sy-hebe.com/#post13

Reisebrev 4

Reisebrev 2007Posted by Marit Oksholen 22 Apr, 2008 18:56

Vi er kommet til den 30. juni og vi har feiret både ett-årsdag og 37-års bryllupsdag. Det var nemlig den 27. juni 2006 vi forlot Deknepollen og startet vårt ”nye liv”, som jeg kaller det.

Dagbok 27/6.2007:

Jubileum!! Champis på senga og en pangstart på en kjempeflott dag. Ett år siden vi startet på langtur og 37 års ekteskap- og alt meget vellykket.

Etter frokost syklet vi inn til Guardamar for å finne gassfylling. Kapteinen med en tom gassflaske hengende bak sykkelen, godt bundet fast i shoppingbagen m/hjul og i god marokkansk stil.

Vi syklet videre inn i byen (til Steffen og Borghild Tennebø, for øvrig), gjennom parken og fant oss en internetkafe. Der lå også en frisersalong og fruen fikk time pr omgående. Innimellom kom kapteinen også og fikk ”snauet” seg og til en pris av 36 euro, fikk vi begge et ”new look”. Jeg ser for tiden ut som en krysning mellom Cæsar og Idol- Curt Nilsen- og ”slik er det nå med den saken”….

Etterpå feiret vi med en GT på en fortausrestaurant og der var bordplasseringen i nærkontakt med rushtrafikken, så vi følte oss ikke helt trygge der vi satt. Imidlertid, vi fikk anbefalt en spansk spiserestaurant og vi tråkket villig i vei. 30 gr. pluss og svetten rant. En spansk cafe med en spesiell vri. Vi var foreløpig de eneste gjestene, men var sultne, svette og trøtte. ”Hovmesteren”, en ca. 130 kg kortvoks spanjol med hofteskade (tror vi), sprang mellom bordene og kafeen ble full på no time. Maten ok, men vinen heller slett og etiketten helt fraværende, men for en opplevelse!! Og for bare 23 euro.

Vi syklet hjem, tok en ”nightcup” på akterdekk, dvs cockpiten og var enige om at dette (også) hadde vært en GOD dag.

Kl 23.00: Leggetid

30.juni 2007: Altea er en hyggelig liten by og vi syklet rundt, men måtte gi oss, da det ble altfor varmt. Vi trakk oss tilbake under biminien- i skyggen og slappet av med hver vår baguette til lunch og bøttevis med vann.

Vi seilte videre innover/oppover langt kysten av Costa Blanca. Var innom småbyer som Javea, Gandia og litt for ofte måtte vi ha hjelp av motoren, da vindene var svake. Og vi må alltid forhåndsbestille i marinaene, noe som av og til byr på ekstra utfordringer på vår ringe spansk. Men John ”snakker” og jeg står for ordvalget via ordbøker. Mang en god latter har vi hatt etter slike samtaler.

Vi hadde som mål å se Valencia og nå var den innen rekkevidde. Sent gikk det, ca. 4 knop, men deilig å seile i den varmen vinden. Og Valencia var en skuffelse! Kanskje selvforskyldt, for vi brukte ikke så mye tid at vi reiste inn til byen. Marinaen var nemlig langt utenfor- og den var også så stor, at det gikk en minibuss inn til marinakontoret og ellers de fasilitetene marinaen hadde å by på. Og prisen da!! 94 euro pr døgn. Nei, dette var oppskrytt. Vi hadde da andre alternativer. Castellon de la Plana var den første rent spansktalende marinaen og vi var svært spente på om vi hadde plass når vi kom inn. Jo da, en kjempekoselig liten by med folk alle steder og marinaen midt i smørøyet. John begynner nå å bli litt ”høy på pæra” grunnet sin utsøkte spansk, som han kaller ”språket”, og jeg må vel bare skjerpe meg. Herlige havner også i Costa Brava, som kyststripen her heter. Prisen er ca. 40 euro pr døgn. Men koselige steder, nydelige strender (som vi bruker å sykle langs). I Las Fuentes opplevde vi den spesielle ”stormen” som kan oppstå uten et eneste forvarsel. Her kalles den ”Tramontana”, i Frankrike ”Mistral” og lenger inne i Middelhavet ”Sicoro”. Heldigvis var vi godt fortøyd i havna og heldigvis varte den bare ca. 1 time, men det var litt av en opplevelse, faktisk litt skremmende, da den kom så fort. Vi besøkte også l’Ametlla de Mar- en liten fiskerlandsby, før vi seilte inn til store Barcelona. Og for en nydelig by! For en arkitektur, hvilke storslåtte bygninger, kirker og katedraler og kunst i form av statuer og utsmykking av bygninger. Her skulle Nordfjord Havn vært og sett på havnekontoret. Litt mer prangende og stolt enn vårt lokale kontor, ja…

Ellers møtte vi igjen Øystein og også Irene. De var her på verdenskongress i Psykiatri, men ut av 3000 deltakere på kongressen, valgte de å spise middag sammen med oss hele to kvelder. Ikke verst, hva? Vi var også på sightseeing i åpen buss og fikk se mye av byen og fortalt om den samtidig. Lærerikt og interessant og så mye lettere å finne fram etterpå. Vi pakket ut syklene og tråkket i vei. Vi fant den ”kokkeskole restauranten”, som noen fra psykiatrikongressen anbefalte og den var virkelig verdt et besøk. Vi spiste lunch på søndagen og bestilte middag til neste kveld. Førsteklasses sjømat. Vi syklet begge gangene, for det meste på ”sykkelvei”. Helt fantastisk. Planen vår var å være i Barcelona i tre dager, men vi ble der i fem. En kjempefin marina og ikke minst by, som vi mer enn gjerne vil komme tilbake til en annen gang.

Tirsdag den 17. juli vinker vi farvel til Barcelona, i lett sydøstlig vind. Opp med storseilet og off we og.

Katastrofe!! Ikke visste vi at vi skulle komme tilbake bare etter to timers seilas ut fra havna.

Da hørte vi nemlig et kjempesmell og et plask! John fram på dekk og sjekker. Det viste seg at wiren i forstaget var røket, (innfesting i terminal, på fagspråket). Det var lite vind, bare 15 knop, men knapp strømsjø og derfor en del bølger. Det første han gjorde var å ta ned storseilet og be meg snu båten unna bølgene. Vi måtte komme oss i smult farvann. Mens John var i brønnen for å forsøke og sikre masta, så vi at den svaiet sterkt og kom ned med et brak.

For et syn. Masta over bord, bommen over hyttetaket og biminien. Seil og tau og en knekt bimini gjorde nok sitt til at vi ikke fikk skade, de virket som en slags demper. Hva gjør en så i slike situasjoner? Vi så på hverandre, vi var like hele og John satte i gang med å sikre masta. Den lå på styrbord side, 2/3 i sjøen. Ulike lyder og knaking kunne høres av og til, men tilsynelatende var seil og mast og bom festet tilstrekkelig og vi tauet den med oss inn til et verft i Barcelona.

Så nå ligger vi på verksted. Håper at reparasjonene er unnagjort på to-tre uker. Vi ligger i havna, bare 5 min gange til byen. Det er varmt og godt, men stranda ligger på andre sida av gata, så vi har muligheter til å avkjøle oss.

  • Comments(0)//blogg.sy-hebe.com/#post12

Reisebrev 3

Reisebrev 2007Posted by Marit Oksholen 22 Apr, 2008 18:55

Vi er kommet til den 30. juni og vi har feiret både ett-årsdag og 37-års bryllupsdag. Det var nemlig den 27. juni 2006 vi forlot Deknepollen og startet vårt ”nye liv”, som jeg kaller det.

Dagbok 27/6.2007:

Jubileum!! Champis på senga og en pangstart på en kjempeflott dag. Ett år siden vi startet på langtur og 37 års ekteskap- og alt meget vellykket.

Etter frokost syklet vi inn til Guardamar for å finne gassfylling. Kapteinen med en tom gassflaske hengende bak sykkelen, godt bundet fast i shoppingbagen m/hjul og i god marokkansk stil.

Vi syklet videre inn i byen (til Steffen og Borghild Tennebø, for øvrig), gjennom parken og fant oss en internetkafe. Der lå også en frisersalong og fruen fikk time pr omgående. Innimellom kom kapteinen også og fikk ”snauet” seg og til en pris av 36 euro, fikk vi begge et ”new look”. Jeg ser for tiden ut som en krysning mellom Cæsar og Idol- Curt Nilsen- og ”slik er det nå med den saken”….

Etterpå feiret vi med en GT på en fortausrestaurant og der var bordplasseringen i nærkontakt med rushtrafikken, så vi følte oss ikke helt trygge der vi satt. Imidlertid, vi fikk anbefalt en spansk spiserestaurant og vi tråkket villig i vei. 30 gr. pluss og svetten rant. En spansk cafe med en spesiell vri. Vi var foreløpig de eneste gjestene, men var sultne, svette og trøtte. ”Hovmesteren”, en ca. 130 kg kortvoks spanjol med hofteskade (tror vi), sprang mellom bordene og kafeen ble full på no time. Maten ok, men vinen heller slett og etiketten helt fraværende, men for en opplevelse!! Og for bare 23 euro.

Vi syklet hjem, tok en ”nightcup” på akterdekk, dvs cockpiten og var enige om at dette (også) hadde vært en GOD dag.

Kl 23.00: Leggetid

30.juni 2007: Altea er en hyggelig liten by og vi syklet rundt, men måtte gi oss, da det ble altfor varmt. Vi trakk oss tilbake under biminien- i skyggen og slappet av med hver vår baguette til lunch og bøttevis med vann.

Vi seilte videre innover/oppover langt kysten av Costa Blanca. Var innom småbyer som Javea, Gandia og litt for ofte måtte vi ha hjelp av motoren, da vindene var svake. Og vi må alltid forhåndsbestille i marinaene, noe som av og til byr på ekstra utfordringer på vår ringe spansk. Men John ”snakker” og jeg står for ordvalget via ordbøker. Mang en god latter har vi

hatt etter slike samtaler.

Vi hadde som mål å se Valencia og nå var den innen rekkevidde. Sent gikk det, ca. 4 knop, men deilig å seile i den varmen vinden. Og Valencia var en skuffelse! Kanskje selvforskyldt, for vi brukte ikke så mye tid at vi reiste inn til byen. Marinaen var nemlig langt utenfor- og den var også så stor, at det gikk en minibuss inn til marinakontoret og ellers de fasilitetene marinaen hadde å by på. Og prisen da!! 94 euro pr døgn. Nei, dette var oppskrytt. Vi hadde da andre alternativer. Castellon de la Plana var den første rent spansktalende marinaen og vi var svært spente på om vi hadde plass når vi kom inn. Jo da, en kjempekoselig liten by med folk alle steder og marinaen midt i smørøyet. John begynner nå å bli litt ”høy på pæra” grunnet sin utsøkte spansk, som han kaller ”språket”, og jeg må vel bare skjerpe meg. Herlige havner også i Costa Brava, som kyststripen her heter. Prisen er ca. 40 euro pr døgn. Men koselige steder, nydelige strender (som vi bruker å sykle langs). I Las Fuentes opplevde vi den spesielle ”stormen” som kan oppstå uten et eneste forvarsel. Her kalles den ”Tramontana”, i Frankrike ”Mistral” og lenger inne i Middelhavet ”Sicoro”. Heldigvis var vi godt fortøyd i havna og heldigvis varte den bare ca. 1 time, men det var litt av en opplevelse, faktisk litt skremmende, da den kom så fort. Vi besøkte også l’Ametlla de Mar- en liten fiskerlandsby, før vi seilte inn til store Barcelona. Og for en nydelig by! For en arkitektur, hvilke storslåtte bygninger, kirker og katedraler og kunst i form av statuer og utsmykking av bygninger. Her skulle Nordfjord Havn vært og sett på havnekontoret. Litt mer prangende og stolt enn vårt lokale kontor, ja…

Ellers møtte vi igjen Øystein og også Irene. De var her på verdenskongress i Psykiatri, men ut av 3000 deltakere på kongressen, valgte de å spise middag sammen med oss hele to kvelder. Ikke verst, hva? Vi var også på sightseeing i åpen buss og fikk se mye av byen og fortalt om den samtidig. Lærerikt og interessant og så mye lettere å finne fram etterpå. Vi pakket ut syklene og tråkket i vei. Vi fant den ”kokkeskole restauranten”, som noen fra psykiatrikongressen anbefalte og den var virkelig verdt et besøk. Vi spiste lunch på søndagen og bestilte middag til neste kveld. Førsteklasses sjømat. Vi syklet begge gangene, for det meste på ”sykkelvei”. Helt fantastisk. Planen vår var å være i Barcelona i tre dager, men vi ble der i fem. En kjempefin marina og ikke minst by, som vi mer enn gjerne vil komme tilbake til en annen gang.

Tirsdag den 17. juli vinker vi farvel til Barcelona, i lett sydøstlig vind. Opp med storseilet og off we og.

Katastrofe!! Ikke visste vi at vi skulle komme tilbake bare etter to timers seilas ut fra havna.

Da hørte vi nemlig et kjempesmell og et plask! John fram på dekk og sjekker. Det viste seg at wiren i forstaget var røket, (innfesting i terminal, på fagspråket). Det var lite vind, bare 15 knop, men knapp strømsjø og derfor en del bølger. Det første han gjorde var å ta ned storseilet og be meg snu båten unna bølgene. Vi måtte komme oss i smult farvann. Mens John var i brønnen for å forsøke og sikre masta, så vi at den svaiet sterkt og kom ned med et brak.

For et syn. Masta over bord, bommen over hyttetaket og biminien. Seil og tau og en knekt bimini gjorde nok sitt til at vi ikke fikk skade, de virket som en slags demper. Hva gjør en så i slike situasjoner? Vi så på hverandre, vi var like hele og John satte i gang med å sikre masta. Den lå på styrbord side, 2/3 i sjøen. Ulike lyder og knaking kunne høres av og til, men tilsynelatende var seil og mast og bom festet tilstrekkelig og vi tauet den med oss inn til et verft i Barcelona.

Så nå ligger vi på verksted. Håper at reparasjonene er unnagjort på to-tre uker. Vi ligger i havna, bare 5 min gange til byen. Det er varmt og godt, men stranda ligger på andre sida av gata, så vi har muligheter til å avkjøle oss.

  • Comments(0)//blogg.sy-hebe.com/#post11

Reisebrev 2

Reisebrev 2007Posted by Marit Oksholen 22 Apr, 2008 18:54

Spania: Gibraltar til Torrevieja

Vi hadde noen fine dager i Gibraltar. Været var nydelig og vi syntes det var deilig nå komme på landjorda igjen. Vi shoppet, gikk litt rundt omkring, Øystein trimmet opp til toppen- og så litt på apekattene innimellom. John og jeg vasket og styrte litt i båten, slik vi liker etter endt etappe. Alt i alt deilige dager.

Så kom vi til den dagen da Alex og Morvern vendte nesa hjem til Aberdeen og Shetland. Alltid trist og skilles, men vi vet det ikke er lenge til vi er sammen igjen.

Vi er klar for ny etappe, mot Marbella. Og nå fikk vi endelig seile ! Vi fikk bruke gennakeren for første gang og gjett om vi koste oss i den varme vinden, som for en gangs skyld blåste i vår retning. Per Arne ringte og sa det var umulig å få plass i Fuengirola, så vi kurset mot Estepona og hadde en hyggelig kveld om bord.

Da kapteinen neste dag skulle presentere papirene for ”capitaneriet”(havnekontoret), ble det litt av et styr da vi ikke fant igjen selveste skipspapirene. En nydelig og varmt dag og ”heitere” ble den etter hvert som vi lette, hele båten til ende. Et lite mareritt og mange telefoner (medhjelpere) ble satt i sving og ikke minst hjerneceller. Etter mye, ja, mye hjertebank og svette, satte vi oss rolig (?) ned, alle tre og rekonstruerte. Resultat: Skipspapirene måtte ligge igjen i Muhammedia, Marokko, Afrika!!! Og vi var i Spania og det har gått snart en uke siden vi var i Muhammedia. Det ble å bruke diplomatiet, som har hjulpet så mang en akterutseilt sjømann, men jammen kunne de annet også. Vi hadde virkelig god hjelp og takk til Hjørdis ved Den Norske Ambassaden i Marokko, Rabat, for utmerket service og hjertegod omsorg for oss og våre akterutseilte skipspapirer. De ble funnet i Mohammedia, fraktet derfra i diplomatiets kurerbil til Rabat, der Hjørdis ordnet med videre forsending til rette eier. Takk og lov!

Ellers fikk vi den triste meldingen om at Tor-Ivar døde torsdag den 24. mai. Det var tungt og vondt. Vi satte straks i gang med å bestille billetter til Norge.

Etter det oppsto et lite problem. Hvor kunne vi plassere båten mens vi var i Norge? Her i området Costa del Sol og Costa Blanca er det vanskelig å få plass i marinaene og vi måtte ha en sikker plass når Hebe skulle ligge uten tilsyn. Det ble til slutt Benalmadena, bare en 20-30 min. kjørtur sør for Malaga. Der sto Per Arne og tok imot. Endelig hadde vi tatt dem igjen. Men det var en dårlig plass å legge fra seg ”huset” sitt. Mye sjø/dønninger slo inn og det var ikke behagelig verken for folk eller båt (måtte faktisk ta ankerdrammen om bord i Mayflower). Men det eneste vi kunne få. Vi hadde imidlertid en koselig ettermiddag og kveld sammen med Per Arne og Kirsti og et vennepar fra Rognan, Kristian og Monica. Alltid koselig å møte dem.

Lørdag den 26. mai dro Hebe-mannskapet av gårde fra Malaga flyplass. Øystein hadde da vært om bord i to og en halv uke og vi hadde hatt fine opplevelser sammen, på godt og vondt (jfr. skipspapirene + lommebok). Han er en velkommen co-skipper, matros og venn. Vi venter bare på at han skal dukke opp igjen, snart…

Uken vi var i Norge var delt mellom Stryn, Deknepollen og Ålesund. Begravelsen var trist, men også vakker og god på samme tid. Det var en fin avskjed med en hjertegod venn. Vi takker for alle de gode minnene vi har.

Lørdag den 2. juni var vi to, kapt. John og matrossen/madammen på plass i Benalmadena og Hebe igjen. Båten hadde ikke fått noen skader, nær som en ødelagt flaggstang, som nabobåten hadde truffet. Vi hadde også et eventyrlig mellomværende med det spanske byråkrati, da vi manglet 2 stk bagasje. Den kom til rette til slutt, men ikke uten ørten telefoner og forklaringer, en opplevelse vi kanskje kunne vært foruten, men som krydret tilværelsen til de grader….

Vi forflyttet oss litt langs den turistfylte spanske kysten, til del Este, som er en liten, nydelig lagune med hyggelig marina. Der møtte vi igjen fam. Amundsen, nå utvidet med bror Birger og fru Svanhild. Vi hadde kjempekoselige dager sammen, selv om del Este-paradiset ble litt for heftig, da bølgene lenger ute, dannet en voldsom svell inne i marinaen. Et vanlig syn var å se Kirsti sitte på stolen sin på kaia utenfor Mayflower, så ikke sjøsyken skulle ta overhånd. Det var ikke bare hun som kjente til den, men vi var tapre og hadde deilig hjemmelaget baccalao om bord i Mayflower (siste klippfisken fra Johan), der Per Arne var ”chef” under kyndig veiledning av en lettere neddopet Kirsti (sjøsyketabl.) Ja, det var herlige dager. Vi besøkte brødrene Amundsen sin søster i en pittoresk by, Nerja, som har Europas største paviljong, gågater, butikker og restauranter alle verdens veier. En skjønn kveld og et hyggelig møte med Karin og datter Kikki.

Fredag 8. juni seilte vi sammen med Mayflower til Almerimar. Ennå hadde vi noen herlige dager sammen med Amundsenklanen. Mayflower skulle på land i Almerimar og våre gode venner skulle forlate både båten og oss- til høsten…

Hebe har fungert utmerket på turen så langt og utstyr og inventar har holdt seg godt. Nå oppdaget vi imidlertid vann i kjølen og kapteinen blir lettere forstyrret. Kjølen skal være tørr og ren, så dette må undersøkes, må vite. Og ”synderen” er varmtvannstanken. Den må ut- etter først og tømmes helt- og plassen er liten, for å si det mildt. Men selv om graderstokken nærmer seg 30+, ålet far seg inn i akterkabinen og motorluka, og jammen fikk han ikke ut tanken. Dog med en del stønning og noen liter svette, men uten å måtte utvide sitt ordforråd. Dette er karen sin, det, sa mor. Vel, vi er ikke ferdige før en ny en er kommet på plass og det blir MYE verre! Etter litt hodebry og telefoner, fant han tanken i Barcelona, bestilte den og kvelden etter var den på plass i del Este Marina. Helt supert, nær som prisen; kr 2.700,- i Norge/Oslo og kr 5.700,- her i Spaniens land. Den kom på plass med mer svette dagen etter. Men varmt vann må vi ha!!!!

Tirsdag den 12. juni tok vi så farvel med Per-Arne, Kirsti, Birger og Svanhild og takket for alle de herlige dagene og kveldene vi hadde hatt sammen. Gleder oss til og møtes igjen!

Hebe luffet øst og nørdøstover kysten, først til Almeria, som viste seg å være en ”storby”, men med en trygg og fin havn. Det blåste opp, ja, vi hadde faktisk en liten storm, så vi lå i ro.

Videre seilte vi til Cartagena og været var varmt, for det meste 25 til 30+. Cartagena er en nydelig by, med frodige parker og nydelig arkitektur. Vi opplevde faktisk en utekonsert med et korps, ja, det ble rene 17.mai for oss.

Neste stopp var Torrevieja, der vi skulle møte Johan og Andreas. Ja, vi flyttet inn i villa Bacalao for et par, tre dager og hadde det bare helt topp. Vi besøkte ”Rancho Blanco”, hvor bryllupsfesten skal være og spiste oss gjennom 6-7 retter med ditto vin. Vi besøkte venner av Johan og Christin i et uforglemmelig slott av et hus, ja, det var ”heftige” dager og kvelder. Det var nødvendig med litt middags-soving da vi kom tilbake til Hebe lørdag middag.

Vi likte oss godt i Torrevieja og syklet litt omkring. St. Hans ettermiddag kom en mann og en dame bort til Hebe for å prate- de så vårt norske flagg i marinaen. Han var sjømannsprest Trygve Hellesøy med guide. Vi hadde en hyggelig prat og ble invitert til sjømannskirka dagen etter. Det skulle bl.a. være konsert med Tønsberg Domkirke Pikekor. En fin opplevelse. Etterpå ble det servert grillmat. Vi ble sittende sammen med Møyfrid og Magne Kvalsvik fra Blindheim. Etter maten kom sjømannspresten og satte seg ved bordet også. Han kunne da skryte av at han hadde hatt sitt første skipsbesøk, som var om bord i Hebe dagen før. Det ble loggført!

Vi inviterte på vafler dagen etterpå om bord i Hebe. Det ble en hyggelig stund med de tre nevnte samt prestefruen Ragna, som viste deg å være fra Bremanger. Vi hadde selvfølgelig felles kjente, da hun hadde vært venninne med Ingjerd Svarstad i yngre dager i Bergen.

Slike opplevelser gjør en godt og Sjømannskirka i Torrevieja vil vi ha som et fint minne, som også vi har loggført.

Mandag ettermiddag, den 25. juni sier vi farvel til Torrevieja denne gangen og har en deilig og varm seilas til Guardamar, ca. 10 mil. Vi koser oss der noen dager, for så å seile litt til en annen dag. Vi var innom Allicante. En aldeles forferdelig dyr marina og de hadde ikke skikkelig nett engang; 60,25 Euro pr. døgn! Nå er vi kommet Altea. En kjempehyggelig marina og nydelig liten by, rett nord nordøst for Benidorm. Det går ikke fort. Varmt og godt, avslappet og rolig og jeg får bruke Odd Børresen sin tolkning av båtlivet og bruke det om vårt nye liv, nemlig; ”Vi elsker å seile og seiler så seint det går an…”

  • Comments(0)//blogg.sy-hebe.com/#post10

Reisebrev 1

Reisebrev 2007Posted by Marit Oksholen 22 Apr, 2008 18:53

Endelig; det er fredag 9.mars 2007 og vi letter fra Vigra flyplass og målet er Mogan, Grand Canari.

Og det var virkelig deilig å komme ”heim” til Mogan. Varmt, veldig varmt, faktisk 30+. Carol kom og hentet oss som avtalt. Det var godt å se igjen Hebe også, selv om hun var rimelig ”nedstøvet” av fin fin gul sand. Men vi lot sand være sand og gikk for å spise middag sammen med Kirsti og Per-Arne, våre gode venner fra Rognan. De var på plass med Mayflower og hadde venneparet Torill og Bjørn på besøk. Kjempehyggelige mennesker, som vi regner med å møte igjen- i Mogan.

Laila og Jørgen fra Jøa var med oss og det kom godt med. Kneoperasjonen til John var vellykket, mens fortsatt ”fersk”. Han skulle være ytterst forsiktig og det var egentlig bare det han hadde lov til. Bare passe seg og holde seg langt vekke fra alt arbeid.

Hebe hadde lidd under at vi ikke hadde vært om bord på nesten tre måneder. Tette rør og ingen gass å få fram, samt to flate batterier. Batteriene var jo helt nye og John hadde en lite hyggelig opplevelse, da han ringte Exide Sønnak AS i Bergen. Her ble han møtt av en meget arrogant herre som opplyste at batteriene måtte komme tilbake til dem. Noe som selvfølgelig var umulig. Han kunne faktisk sagt det rett ut at alle unntatt han var idioter når det gjelder batteri!! Vi er definitivt ferdig med det firmaet. Alle som skal ha seg batteri bør holde seg laaangt unna Exide Sønnak AS, Bergen.Jo da, det var ting å ta fatt på- og Jørgen var og er enestående. Heldigvis var lørdagen overskyet, men varmt var det, og ikke særlig hyggelig å ligge på kne/mage på et lite rom (nevner ikke navn og duft), men Jørgen klaget ikke. Og etter ørten timer er slangen, som er full av kalk- hard som sement, i orden og den saken ut av verden. Så var det bare resten igjen og det var heller ikke noe problem.

Det var fine dager med Laila og Jørgen om bord. Det var varmt, men ofte lettskyet og kveldene kjølige. Denne vinteren er det kaldeste i manns minne, sier de ”gamle” her nede.

Vi storkoste oss imidlertid. Laget deilig mat om bord eller gikk ut på de forskjellige restaurantene. Tok bussen til Puerto Rico, til Argueniguin, møtte Toradergjengen fra Selbu, bl.andre bror og svigerinnen til Laila, Reidun og Magnar Åsebø fra Polljen, ja, det er mange nordmenn i Puerto Rico, men vi synes det var himmelrik å komme ”heim” til fredelige Mogan.

Torsdag den 15.mars feirer vi paps 63 årsdag med champagne til frokost. Fredagen var veldig varm. Mye folk, da det var markedsdag. Countrysangeren på plass på torget. Laila og Jørgen går på stranda. Livet er godt.

John begynte med fysioterapi hos osteopaten Jesus dagen før. Jesus, som er et vanlig spansk navn, holder til på hotellet ca. 3 min. gange fra Hebe. Vi har nemlig alt vi trenger her. Jeg hadde med meg fra Norge en kraftig bronkitt. Den ble kurert med 2 sprøyter på skinka i 4 dager hos doc. ca. 5 min gange fra båten.

To apotek ligger rett opp i gata. Bank, postkontor- alt innen få min. gange fra båten.

Det er stadig folk som kommer for å slå av en prat, noen vet vi er her, slik som drosjesjåføren John hadde fra Muritunet etter opptreningen. Han og kona kom nedom for å slå av en prat. Andre bare ser det norske flagget og prater litt. En fredag/markedsdag støtte vi på Lillian Våge og Ingrid Weltzien, som det mest naturlige i verden…

Det var jazzfestival også i mars og der kom vi i snakk med klarinettisten, som for øvrig viste seg å være ivrig seiler. What’s new?? Han og konen stakk nedom en formiddag, samtidig kom Anne Helene,(Dadda til Johan), Lydia og Dagny på en liten visitt. SÅ hyggelig! Nydelig vær; blå himmel og 25+.

De siste dagene av ferien til Laila og Jørgen var vi i Las Palmas. Hebe skulle ha seg litt nytt, bl.a. bimini og gennakerstrømpe.(Hun er som damer flest, vil til bya for å få seg noe nytt).

Men Las Palmas er ikke noe for oss. En storby, med mye kald nordavind. Vi leide bil og det var interessant og hyggelig å se hvordan fjellandsbyene og folket der hadde det. Og rundkjørigene, de er bare helt fabelaktig flotte. Alle er dekorerte med skulpturer eller blomster, derfor kjørte vi av og til noen ekstra runder….

Det var trist når Laila og Jørgen forlot oss den 22.mars. Vi hadde det så hyggelig sammen og venter bare på at de skal komme tilbake.

Dagboka 31.mars 2007:

Gratulerer: Henrik er 1 år og farfar feirer 1 år som pensjonist.

Sol fra skyfri himmel. Herlig. Møter en gjeng fra Skien og Porsgrunn om kvelden, da vi etter endt middag på Mariana rest. og siste jazzkveld, går på Calypso bar for a nigthcup. En gær’n og kjempehyggelig gjeng. Avtaler og møtes igjen.

Dagboka 1.april 2007: Fint og varmt vær, men kjølig om kvelden, natten og tidlig morgen. Vi sitter likevel ute og spiser middag. Allan og Carol er invitert og vi serverer gryte av oksekjøtt og heimlaget potetstappe. Vellykket! God vin og godt selskap. Textmeld. fra Petter: Henrik tar sitt første skritt.

Dagboka 2.april 2007: Gratulerer med dagen, Bjarne! ”Grenlandsgjengen” kommer- deriblant dataekspert Morten. Ingenting er umulig for han, det tar bare litt lengre tid…

Dagboka 3.april 2007: Fortsatt det samme været. Sol fra blå himmel, men kanskje litt kjølig i skyggen? Vi spiser middag sammen med ”Grenlandsgjengen” på ”Zoo”. Sparribs så mye du orker å spise. Der møtte vi nok et par fra Skien, Unni og Tore Hauk, som har leilighet her nede og bor her ca 5 mnd i året. Kjempekoselige. Unni lokker oss damene med på morgen-

trim- kl 09.00-09.45 hver dag, hverdag som helg. Helt supert. Ellers tar ”den harde kjerne” et par nightcups på Calypso før vi tar kvelden.

Dagboka 4.april 2007: Nydelig vær. Kanskje litt varmere om natten? Far mekker VHF-antenne til AIS’n. Mor vasker klær. Tar en tur til Argueniguin for noen små ærend. Gikk en tur og møtte ”Grenlandsgjengen” og tok så en øl på Fyret restaurant før vi dro heim og lagde klubb til middag. Kan livet bli bedre?

Dagboka 5.april 2007: 2 mnd. siden John ble operert. Jesus trener han hardt og er fornøyd. Det er bare så svetten renner, men det virker. Jeg hadde min 2. morgentrim og kjenner det i armer og bein. Men det er moro. Allan kommer innom for en prat. Carol er i Manchester for tiden. Går lang tur. Jeg har allerede vært på Mirador (en utkikksplass- 232 trappetrinn) 2 ganger. John er der 1 gang pr dag, med krykker. Vi er med Allan på en engelsk bar om kvelden. Quizz og billig øl! Senkveld- kom ikke hjem før nesten midnatt!!

Og slik går nå dagene. En søndag var vi på biltur oppi fjellene og har en skikkelig tapa lunch i

en liten koselig landsby, Veneguera. Vi er mye sammen med ”Grenlandsgjengen” og er til og mede på stranda- på solmadrass !! Det er nemlig unikt for oss, da vi ikke er strandmennesker i det hele tatt. Men det er rart med det, når May Britt lokker John en sen kveld på Calypso, ja, da går han til og med på stranda. Men så er May Brit litt av ei dame også, sammen med de andre damene i ”Grenlandsgjengen”. I alle fall, vi hadde noen kjempehyggelige dager sammen. Og vi var blitt flinke å trimme. Mens jeg gikk på morgentrim, syklet John ca 50 min og frokosten ble nå utsatt til etter 10.00.

En dag fikk vi også besøk av 4 Måløyværinger . Vi trodde det ble en stille dag, men plutselig hørte vi en kjent dialekt og Arvid og Martha Fagerli, Kristin Lillebø og Jakob Hals var utenfor. Det var en god unnskyldning for å ta en kald øl i det fine været og hyggelig prat. Senere ringte Rolf (fra Grenlandsgjengen) og inviterte på champagne- innvielse av den nye tak-paviljongen på leiligheten deres. Der gikk den ”hvite dagen” fløyten!

Så kommer Per-Arne og Kirsti tilbake til Mogan og Mayflower. Hyggelig å se dem igjen og vi er mye sammen. Kirsti er flink å dra meg med på tur. Vi går Zik-Zaken i stekende varme

og fikk nesten solstikk, tror vi..

Dagboka 20/4.2007: 08.45 – går til morgentrim. +18C. Kl. 10.15 er det blitt +20C og frokost.

+26C litt senere på dagen. Går opp Zik-Zakken, men ikke lenger innover. Dårlig rygg for tiden. Allan og Carol stikker innom. Far har storarbeid for seg. Har lånt slipemaskin av Per-Arne og sliper ned all teaken i cockpiten. Gjett om her er støv? Men en kjempejobb er unnagjort og fint blir det. Kapteinen trenger to dusjer før han ble ren igjen!

Dagboka 21/4.2007: Nok en varm dag. En lett bris, så det passer godt med klesvask. God tørke. Ellers dagligdagse ting. Kapteinen stresser med Maria Theresa på Havnekontoret angående wireless, eller rettere sagt mangel på wireless. Går tur på Mirador. Handler, lager lunch og middag. Tar en øl på La Maree sammen med Allan og Carol og ser Manchester U før vi går på besøk til Lars, Gudrun, Lukas og Thomas på ” Phytomas”. En fantastisk koselig kveld. Ble til og med sent, nesten 00.30 før vi kom heim.

Vel, livet i Mogan er faktisk ganske så likt ”et vanlig liv” som pensjonist. Vi har våre faste gjøremål og det som dukker opp underveis. Og vi trives så godt, derfor går dagene altfor fort.

John reiste til Bergen på kontroll for kneet, samtidig som Alex og Morvern mønstret på.

Vi leide bil og hadde en kjempedag på tur i ”fjell landet” Gran Canari. Ubeskrivelige veier; smale, kronglete og bratte, med knappe svinger og eventyrlig utsikt. Det gikk gjennom daler og fjell og i et landskap der ”ein ikkje skulle tru at nokon kunne bu”….Men folk og hus var det overalt. Og ikke minst trær og planter høyt til fjells. Tydelig at de har mer regn her oppe.

Så kom mai (Gratulerer med dagen, Johan) og vi skulle forlater Mogan for denne gangen. Vi var klare for start; 1. etappe Lanzarote. Varmt og stille vær og en fin fønvind gav oss en 4-5 knop helt opp til Maspalomas.

Der startet elendigheten, med sterk og kald nordavind og kjempebølger. Hadde motvind nesten hele veien, nær som om natta, da var vinden såpass nordlig at vi kunne seile, dvs. krysse. Og det er ikke kryssen som er en seilers drøm, det er unnavinden. Så vi lå nå der på ”skjeiva”, med vann frådende rundt både baug og i cockpit, der John og Alex tok ”støyten”. Huff og huff.

Det var godt, endelig, etter 29 t, med mer eller mindre hard kryss, å komme seg i havn på Lanzarote og Rubicon Marina.

Dagboka 3/5.2007: Herlig! Here we are!! Flott og moderne marina- (turist!!), litt posh, så vi måtte ta fram Glen Moray’n til ankerdram. Og borte ble den. Sol og vind. Hele båten er nedsaltet. Vasking, vasking og atter vasking. Men sang og musikk blir det utpå kvelden og faktisk ”nogo attåt”.

Dagboka 4/5.2007: En fredelig, men vindfull dag. Per-Arne ringer og sier at Mayflower har skiftet kurs og vil komme til Lanzarote om ett døgn. Koser oss og spaserer litt rundt omkring i marinaen. Har en lett lunch på LANIS og lokaliserer vaskeriet. Går ut og spiser middag, samtidig som vasken er ferdig. Rolig kveld. Fortsatt mye vind. Litt skyer. 24+

Dagboka 5/5.2007: Kl. 11.00: Breakfast. Vanlig tid??? Vind, mye vind og sol. Lettskyet.

Kl 12.00. Mayflower kommer inn, etter en hard seilas i mye vind. Et revet storseil, men alt under kontroll. Har klippfisk til middag. HERLIG! En fin kveld med litt gitar- og munnspill som underholdning. Det blåser ”katter og skinn”!

Vi leier bil her også og bruker 2 dager på å utforske øya. Ikke det vakreste vi har sett, men det var noen steder inne på øya som faktisk hadde litt jordbruk og litt grønne planter og trær. Vi likte likevel de små pittoreske byene bedre enn naturen.

Det er blitt onsdag 9. mai og Øystein mønstrer på. Vi er klare for neste etappe; Lanzarote til Gibraltar, ca 600 nm.

Det blir en variabel tur med variabel vind og for det meste midt imot. (Vi vet jo at vi går ”feil vei”, da det alltid blåser nord og nordøstlige vinder her på denne årstiden.) Likevel, vi skal jo til Middelhavet og må gå i ”feil” retning. Og vi MÅ seile, for vi har ikke diesel til så mange mil. Vel, det røyner på. Vi har seilt og motorseilt i 4 døgn og det siste hadde ca. 125 nm utseilt distanse og bare 20 nm avansement. Da blir den store avgjørelsen tatt: Vi slører inn til Afrika! Til Marokko og en by som heter Mohammedia! Det var ikke helt enkelt å komme inn, mørkt og med mange forvirrende lys fra land, og ikke minst ”kart og terreng” stemte ikke overens. Men vi hadde tre fullbefarne skippere om bord og de fikset saken med stil. Og det var deilig å ligge i ro i ”senga” si den natta. Utseilt distanse fra Lanzarote var 587 nm.

Dagboka 15/5.2007: Mohammedia here we come!! Øystein viser seg å være en ”tiger” i fransk og det gjør livet meget lettere for oss andre. Vi møter Toni, en arbeidsløs marokkaner, som tar jobben som ”guide”. Oi, for en by- for et land. Fattig, fattig og så langt fra vår standard og kultur. Men et herlig folkeslag; blide og vennlig i sin fattigdom.

Byen med sine 190000 innbyggere er nedslitt overalt. Turistdelen, som ligger i nord og har hvit sandstrand og hoteller/apartemens med servering både av øl, vin og brennevin, er heller ikke særlig flott, men selvfølgelig mye bedre enn inne i byen. Varmt og godt.

Dagboka 16/5.2007: En uforglemmelig dag! Vi er blitt gode venner med havnepolitiet og vaktene ved porten og de hjalp oss med å finne en ”maxitaxi” m/guide inn til Casablanca.

Og for en drosje!! En mintgrønn Merzedes fra 1984- 240D, gått 970000 km og med en del basale mangler, bl.a. sveiv til vinduene bak, men GOD SOM GULL!! 3 korpulente nordmenn og 2 middels store shetlendere + sjåfør/guide Azzedine ble knekt inn i ”maxitaxien” og gjorde ferden fra Mohammedia (ca. 1 time) til Casablanca til et eventyr som ikke kan beskrives med ord. Som sagt er marokkanerne vennlige og det bar kjøreturen preg av. Azzedine hilste, tutet, vinket og gestikulerte, mens vi tråklet oss gjennom trafikken, som besto av esler og kjerrer, busser og skolebarn, saueflokker og ørten mopeder med de utroligste ”tilhengere”, lastet med enda mer utrolig last. Men alle smilte og lo og tutingen var slett ikke ”sint”, slik som i Spania og Frankrike, men en hilsen og ”Hei på deg”sak. Men selv om det av og til føltes som ”nær døden opplevelse”, var det langt fra det. Farten var ikke veldig stor og trafikken nesten avslappet… Det var bare å trå til. Den som først kom til krysset eller vegdelingen, den smatt som regel også først gjennom. Jeg klarte imidlertid ikke helt å vurdere om det var høyre eller venstrekjøring. Vår mintgrønne maxitaxi holdt seg mest på hvitstripa, så fikk jo sjåføren ”prate” litt med både den ene og den andre.

Muhammedia er en lutfattig by, nedslitt og skitten og det samme synes vi om Casablanca.

Med egen guide (Azzedine) gikk vi rundt om på markedene, fullt av folk og varer, det være seg ferskvarer eller annet. Vi besøkte imidlertid marokkanernes store stolthet; Moskeen deres, som er den nest største i verden. Den er 320 år gammel, det tok 10000 mann og 7 år å bygge den. Og den var flott! Og selvfølgelig i stor kontrast til fattigdommen rundt.

Ja, besøket til Casablanca var en dag vi aldri glemmer. Den kvelden hadde vi nok både av drikke, sang og musikk og takksigelser for at vi ”overlevde” og for det gode livet vi har.

Vi feiret 17.mai med behørlig respekt, på en varm og lett disig dag i Marokko. Frokostbordet var pyntet med 17.mai sløyfer og vi fikk champagne i høye stettglass.

Neste dag var vi på vei til Gibraltar. Litt kjølig, klar himmel og lett rulling. Det ble motorseilas hele veien. Da vi nærmet oss Gibraltarstredet, slo været om og vi hadde vind opp i 30 knop, fra ”alle” retninger og grov sjø. Men vi kom oss vel i havn og etter 194 nm og 34 t. lå Hebe godt fortøyd i Marina Bay i Gibraltar.

  • Comments(0)//blogg.sy-hebe.com/#post9